Publisert: 25.01.2012 Klokken: 17:23

Warning; langt innlegg...

 


" One could fall inlove many times during the course of a lifetime, but the first rush of love always holds a special place in our hearts. The novelty of the feeling, like the first drop of dew on an untouched leaf, makes it special and unforgettable."


Jeg var 14 år når jeg forelsket meg for første gang. Og da mener jeg ikke en slik forelskelse som med tiden går over. Nei, jeg hadde virkelig funnet den jeg ville være sammen med for alltid. Og da tenker du nok, hvordan kunne jeg vite det i en alder av 14?.. Akkurat det har jeg ikke et svar på, jeg bare visste og følte at han var den rette for meg. Jeg hadde kjent han helt siden vi gikk i 3.klasse. Jeg husker vi brukte å leke "tyven tyven" på skolen, og jeg og bestevennina mi brukte alltid å krangle om hvem som skulle ha han, så vi stjal han fra hverandre hele tiden. Haha. Allerede i 3.klasse var jeg forelsket i han. Men så plutselig fikk jeg for meg at han var en idiot, og jeg klarte å overbevise meg selv om at jeg ikke likte han i det hele tatt. Det tok meg 6 år før jeg tok intiativet til å bli ordentlig kjent med denne gutten, og det var da jeg fant ut hvor fantastisk han egentlig var. Han fikk meg til å føle meg som den heldigste jenta i verden, og han fikk meg alltid til å smile. Vi var naboer, så hver dag etter skolen gikk vi hjem sammen, mens vi pratet om alt. Vi ble bestevenner,  og jeg forelsket meg på nytt. Ikke lenge etterpå ble vi sammen, og vi var nesten uatskillelige. Den sommeren var vi sammen nesten hver eneste dag, jeg levde i min egen drømmeverden, livet var perfekt. Vi holdt sammen fra jeg var 14 til jeg var 17. Nesten tre år. De fineste tre årene i hele mitt liv. Jeg lærte så utrolig mye om meg selv, om han og om kjærlighet i løpet av de årene. Jeg visste at det vi hadde var ekte, og det var noe man bare opplever en gang i livet..om man er heldig. Han var min første kjærlighet, og det vi hadde sammen var så spesielt og godt. Noe som jeg aldri noensinne ble å oppleve med noen andre. 


Men så skjedde det jeg fryktet aller mest, alt tok en veldig brå slutt og før jeg visste ordet av det var alt over. Han var borte. Jeg var så knust, og klarte nesten ikke å gjøre noe. Det holdt på å ødelegge meg helt, alt ble snudd helt opp ned. Men jeg kom meg igjennom det, og innså til slutt at jeg måtte heller fokusere på alt det gode. Alle de fine minnene han hadde gitt meg, for det var noe jeg alltid kom til å ha. Jeg innså også at det er umulig å glemme sin første kjærlighet, ihvertfall var det det for meg. Han kom alltid til å være en del av meg. Men jeg godtok livet som det var, og prøvde å tenke at det var en mening med det. Det rare var at selvom det var slutt å han hadde såret meg, så var det alltid noe som sa meg at han var den rette..fortsatt. Til tross for alt som hadde skjedd mellom oss så visste jeg at vi var skapt for hverandre. Hver dag håpet jeg på at vi kom til å snakke sammen, at han kom til å savne meg, og at vi ble å finne tilbake til hverandre. Men når det var gått over 1 år begynte den tanken å falme litt etter litt. Jeg kjenner jeg får klump i halsen når jeg skriver dette, for det året var virkelig tungt for meg. Den dagen vi sluttet å prate sammen mistet jeg ikke bare han, men også en stor del av meg selv.


Nå er det to og et halvt år siden det ble slutt mellom oss. To år uten ordentlig kontakt. Vi sendte meldinger av og til, men det var nesten som vi ikke kjente hverandre lengre. Det var gått så lang tid at alt virket bare som en fjern drøm. Det gikk flere måneder mellom hver melding. Men så, i Juli 2011 begynte vi å sende meldinger hver dag, og vi bestemte oss for å møtes. Jeg kan ikke beskrive følelsen, men det var akkurat som jeg forelsket meg på nytt igjen, på bare et øyeblikk. Alle følelsene strømmet gjennom hele kroppen. Når vi var sammen så føltes det ut som at de to årene aldri hadde skjedd. Alt var plutselig som før igjen, uten at vi trengte å si eller gjøre noe. Innerst inne visste jeg at den dagen ble å komme, den dagen jeg og Stig fant tilbake til hverandre. Ord kan ikke beskrive hvor glad og takknemlig jeg er for det.


Jeg er så lykkelig sammen med han, og selvom vi har gått igjennom mye vondt, og opplevd mye motgang så vet jeg at det jeg og han har sammen er ekte kjærlighet, og verdt alt. Jeg velger å tro at det er en grunn for at ting ble som de ble, det viktigste er at alt falt tilbake på plass igjen til slutt. Jeg vet at dette har gjort oss sterkere, og ført oss enda nærmere hverandre. Vi har det så utrolig bra nå og jeg håper det blir å fortsette slik. Jeg har aldri vært mer sikker på noe i hele mitt liv, og det er at jeg elsker deg. Always and Forever ♥

 






Kommentarer

Aww! Jeg satt her med tårer i øynene da jeg leste att det ble slutt. Så ble jeg glad da jeg leste att dere ble sammen igjen. (hvis jeg forsto teksten riktig)

25.01.2012, kl.18:58

åååh så fint skrevet, ble skikkelig glad inni meg <3

25.01.2012, kl.20:58

Vilde

Det er det søteste!! Jeg har alltid ønsket å finne en nå som jeg virkelig kommer til å være sammen med for alltid, og jeg tror faktisk jeg har det! Vi ble sammen som 15-åringer, og nå har vi vært ilag i snart ett år. Vi har det helt fantastisk sammen!

08.02.2012, kl.17:41


Legg igjen en hilsen



Navn:


E-post:


Url:


Din kommentar:




hits